Et av vårens leseprosjekter for meg har vært Illiaden av Homer, i norsk oversettelse av Kjell Arild Pollestad. Pollestad har valgt å oversette i prosaform, så den fremstår godt lesbar selv for en utrenet leser av det klassiske. I Illiaden beskriver Homer krigen mellom Troja og grekerne, spesifikt den siste delen av krigen. Akilles, en av de store greske krigerne/heltene kommer i konflikt med den greske kongen Agamemnon. I bunnløs frustrasjon får han gudene med på å oppildne konflikten mellom grekerne og trojanerne, og holder seg selv utenfor.

Personlig syns jeg det sterkeste i verket er enkelt-historiene som Homer skriver inn i verket. Vi får høre historien om en mann som har vært gjestfri i møte med alle som har reist forbi hans hjem, og som hadde mange venner. Likevel, i krigen var det ingen som var rundt han når han døde og mørket sank foran øynene hans.

I en annen slik enkelt-historie leser vi om en far med to sønner. Alderdommen har meldt seg, og han ser frem til at sønnene skal ta over gården og forsørge han. Men, slik blir det ikke når begge to drepes i kamp.

Mange slike små fortellinger gjør historien veldig levende, og det er lett for meg å se hvordan Illiaden har forblitt en del av vestlig kanon i to tusen år.

Veldig fascinerende også å lese om krigen som et resultat av smålige konflikter mellom gudene, blandet med forføreriske gudinner og lumske planer. Selv om verket på noen måter glorifiserer krigen og krigernes storhet, er det vel så mye en kritikk av krigens grusomhet og den vilkårlige smerten den forårsaker.