Denne uken ble en artikkel jeg deltok i publisert i International journal of Molecular Sciences(doi). Min del av arbeidet var ganske liten, men for meg betydde det på et tidspunkt veldig mye. Det jeg gjorde representerte et proof-of-concept på min første store forskningside. Ikke at den i seg selv var revolusjonerende eller helt ny, men det var første gang jeg var klar til å ta et forskningsprosjekt i en ny retning.

Ideen for prosjektet var at en gruppe med forskere på helsevitenskapelig fakultet hadde funnet at et protein (Connexin43) på celle-overflaten var følsomt for peptider (kalt gap-peptider). Disse peptidene var litt spesielle, fordi de korresponderte til segmenter av proteinet selv. Og, to av peptidene hadde veldig ulik oppførsel i deres forsøk med musehjerter. Mitt store bidrag var at jeg tok de delene av proteinet som korresponderte til peptidene og “limte” de inn in et løselig protein sin struktur. Det kimære proteinet kunne jeg med enkelhet produsere i store mengder og analysere med ulike instrumenter. Ved hjelp av det kimære proteinet kunne jeg vise at peptidene bandt med veldig ulik kinetikk, et bandt langsomt og et bandt fort.

En modell av hvordan connexin43 kan se ut. De grønne heliksene forblir nokså uforandret, men de delene som "henger" og slenger kan gjøre mye spennende.

Basert på dette kunne vi hypotisere at det blir dannet disulfidbruer mellom proteinet og det ene peptidet og at det gjør at oppførselen blir så ulik. Det ble dessverre avslag på min søknad til norges forskningsråd i 2021, kanskje det hadde blitt annerledes om vi hadde rukket å få ut dette arbeidet for 18 måneder siden? Vanskelig å si, men bittersøtt å nå få det publisert når toget for lengst er gått for det prosjektet jeg da hadde i tankene.

I går ble det også klart at min søknad til norges forskningsråd for 2022 heller ikke ville få finansiering. Trist, men ikke overraskende. Forhåpentligvis kan jeg dele mer om det arbeidet om et par måneder.