Scrum

En av de virkelig store overgangene med å starte i ny jobb var overgangen til Scrum. Scrum er en arbeidsmetode, en del av “Agile”-bevegelsen. Agile kan jo oversettes med noe slik som tilpasningsdyktig, og det er nettopp det som er målet. Utviklingsprosessen skal være tilpasningsdyktig slik at en kan ta inn signaler fra alle involverte parter, fra brukere til produkteiere. Rent praktisk betyr det at det arbeidet vi gjør er delt inn i 14-dagers økter. Noen prosesser tar selvsagt mer enn 14 dager, men en sentral del av vår planlegging er å fylle opp 14 dager med oppgaver. Hva tenker vi er realistiske oppgaver å få utført som team i løpet av to uker.

Om det er vanskelig å estimere hvor lang tid en prosess skal ta betyr det kanskje at vi ikke forstår oppgaven godt nok enda, kanskje er det bedre å utsette prosessen til vi får en bedre forståelse for den.

Hver dag har vi et stående møte. Hvorfor stående? Jo, fordi det er skikkelig slitsomt å stå lenge. Møtet skal være kort, og med å tvinge deg til å stå holder du møtene kortere.

Etter to uker er økta ferdig, og en kan evaluere hvordan det har gått. Da er det også på tide å finne oppgaver for to nye uker.

I organisasjonen sitter det også produkteiere som definerer problemstillinger som teamet trenger å jobbe med. Utviklerteamet definerer selv hvordan problemstillingene skal løses.

Slik vi jobber er alle oppgavene fordelt utover en tavle, og hver enkelt team-medlem plukker oppgaver etterhvert som vi blir ledige. Det reduserer dødtid og gjør at alle blir kjent med hele kodebasen.

Jeg har tenkt mye på hvordan Scrum kunne sett ut på en akademisk lab, i en mediums-størrelse forskningsgruppe. Det kunne vært veldig interessant å finne ut. Jeg er ikke sikker på at det årelange fokuset på et tema nødvendigvis er det mest produktive, og jeg endte uansett opp med å sjonglere flere prosjekter.