Andre mai startet en ny æra for meg. Det blir min første dag ansatt utenfor universitetet. Jeg starter som systemutvikler for et IT-firma, et kvantesprang fra kjemien. Kvantesprang er et begrep jeg har et blandet forhold til, men det vokser på meg. Et kvantesprang for meg er når et elektron blir løftet opp til neste energinivå. På en måte er det jo den aller minste bevegelse noe kan gjøre, samtidig er det også en av de mer fundamentale stegene en kan ta. Elektronet går fra å være i ro, til en eksitert tilstand.

Jeg har jobbet med kjemi siden jeg gikk på videregående, halvparten av livet mitt. Siden jeg tok yrkesfag på videregående hadde jeg opptil 15 timer i uka med kjemi og relaterte emner. Jeg elsket det.Jeg husker særlig det øyeblikket der jeg på en prøve innså at fasiten ikke egentlig var hva enn som sto i læreboka, fasiten for kjemien ligger i verden rundt oss, og jeg kunne gå på laboratoriet og finne svaret selv. Likevel er det jo ofte godt å støtte seg på litteraturen og lære av det andre har gjort før oss. Siden har jeg gått gradene, bokstavelig talt, fra bachelor til PhD, og jeg har stortrivdes.

Et doktorgradsløp er tungt for mange, men om jeg skal være beskjeden så vil jeg si at jeg hadde en fantastisk veileder og en godt definert prosjekt-beskrivelse jeg kunne støtte meg til. Jeg var sjokkert når jeg i ukene før disputasen sjekket prosjektbeskrivelsen og så at den faktisk hadde truffet presist på det jeg endte opp med å gjøre. Etter doktorgraden hadde jeg et kort løp som forsker, kuttet kort av en foreldrepermisjon der det ble satt inn vikar for meg slik at kontrakten min ikke ble forlenget. Det ble ikke noe problem, siden jeg i mellomtiden hadde funnet en postdoktorstilling i en beregningskjemisk forskningsgruppe. Selv hadde jeg tatt min utdanning i eksperimentell kjemi, og fikk virkelig boltre meg i å etablere eksperimentelt arbeid parallellt med beregningsarbeidet som ble gjort. Jeg fikk også rom for å utvikle meg, og fikk tatt en rekke verv internt på universitetet, men også nasjonalt med Akademiet for yngre forskere. Det ble også rom for å skrive søknader til forskningsrådet og andre støtteordninger. Våren 2021, i noen lommer av normalitet, tok jeg med familien på forskningsopphold til Sverige i et håp om å få krysset mobilitetsboksene på CV-en. Teknisk sett fungerte det, men fra interne søkerevalueringspanel forsto jeg i ettertid at det nok fortsatt egentlig bare er eliteuniversiteter i USA, Storbrittania, Frankrike og Tyskland som er saliggjørende. Men for meg tror jeg kanskje det var det jeg trengte for å gi slipp på universitetet. Med å være seks måneder borte fra “hjemme” fikk jeg kjenne på at en bekreftelse på at jeg er sosial nok til å få nye venner, og at det gjorde godt å jobbe med helt nye ting også.

Så høsten 2021 begynte jeg å søke på jobber. I begynnelsen gikk det veldig trått. Søker du på “kjemi” på finn.no sine stillingsannonser får du kanskje opp 300 annonser, men 280 av dem er for personlige assistenter der “god kjemi” er et krav. Det er viktig og bra med personlige assistenter, men det var ikke helt det jeg så for meg. Og laboratoriestillinger var jeg enten overkvalifisert til eller utkonkurrert av mer erfarne med en fot innenfor. Nå må jeg understreke at jeg fortsatt hadde kontrakt og egentlig hadde det veldig bra i den stillingen jeg var i, så jeg var ikke i en stresset situasjon og måtte ikke bytte jobb.

Så, i november skjedde det at jeg publiserte en artikkel. Det har jeg jo gjort før, men denne gangen var tematikken ny. Jeg hadde programmert et verktøy som gjorde jobben min på laboratoriet lettere. Så slo det meg, at jeg nå faktisk hadde dokumenterte IT-ferdigheter, og jeg begynte å lese stillingsannonser i IT-bransjen. Til min overraskelse var det umiddelbar suksess. Dagen etter at jeg sendte søknad ble jeg oppringt. De ville bli bedre kjent med meg, og var villig til å gi meg en sjangse selv om de hadde mest erfaring med å ansette kandidater med IT-bakgrunn.

Jeg gleder meg til å bli kjent med IT-firmaet, teknologien de bruker og folka som jobber der. Samtidig er det vemodig å måtte spinne ned alt jeg har prøvd å mobilisere for å skape meg en akademisk karriere. Alle samarbeidspartnerne jeg har måtte runde av med og prøvd å koble til andre forskere i feltet. Et godt råd jeg fikk med meg var at det er riktig å gi seg mens man enda har ting en kommer til å savne. Om du faktisk er helt ferdig med en arbeidsplass når du går, burde du nok ha gått tidligere.

Nå når beslutningen først var tatt kjenner jeg at det var en god avgjørelse for min del. Jeg har tenkt over to konsepter i den forbindelse, det som på engelsk heter “sunken cost fallacy” og “opportunity cost”. Sunken cost fallacy handler om at du har investert for mye i noe til å gi det opp. For meg som har studert kjemi i 3+2+4 år, og vært både prosjektengasjert forsker og postdoktor opplevdes det som jeg hadde investert veldig mye i kjemi-faget og at det ville være bortkastet om jeg skulle gjøre noe annet. Fallacy betyr tankefeil, og det er det som er poenget. Mine studier hadde en egenverdi, både for meg og for institusjonen/samfunnet. Jeg ville heller ikke nødvendigvis tilegnet meg de kunnskapene jeg nå tar med meg til IT-bransjen uten å ha gått den veien jeg har gått. Således er det en tankefeil å tenke at jeg må fortsette i kjemi-feltet bare fordi jeg har investert mye i det. Det går også videre til neste konsept, “opportunity cost” eller “alternativkostnad” som det visstnok heter på norsk. Hva koster det meg om jeg ikke går videre? Det var selvsagt veldig fristende å se om jeg klarte å ri midlertidigheten i akademia, kanskje ville jeg til sist ha klart å finne en permanent stilling. Men hva ville det kostet meg? Det er ingen hemmelighet at IT-bransjen betaler bedre enn akademia, og hvert år med erfaring jeg får vil selvsagt være økonomisk gunstig direkte, men det ville også blitt vanskeligere og vanskeligere for meg etterhvert som jeg ble eldre å skulle skifte retning.