Kobolt

Nisser og grunnstoffer hører vanligvis ikke sammen, men kobolt fikk navnet sitt fra den tyske mytologiens bergnisser, som kalles kobold (norsk wikipedia opplyser at det er en rase i World of Warcraft). Tyske gruvearbeidere var nemlig kjent med en malm som inneholdt sølv, men avgav giftig arsenikk-gass ved smelting. Gruvearbeiderne gav derfor malmen navnet kobold-malm av denne grunnen.

Det var av denne malmen man i 1735 klarte svensken Georg Brandt å isolere grunnstoffet kobolt, det første “nye” metallet siden antikken.

Kobolt er et sjeldent metall, opptrer nesten ikke i ren form i naturen, men danner en rekke forbindelser. Flere kobolt-forbindelser har kraftig blå-farge (ett av kjennetegnene med transisjonsmetallene er de kraftige fargene), og det har man brukt siden antikken til å farge glass og smykker. Norges største industribedrift på starten av 1800-tallet var Blaafarveværket ved Modum i Buskerud, de framstilte koboltblått fra koboltmalm, og dekket 80% av verdens behov for fargestoffet. Blaafarveværket gav en forsmak på velferdssamfunnet for sine arbeidere med bolig, gratis skolegang til barn, pensjonsordning og helsetjenester.

Metallet kobolt er magnetisk, slitesterkt og har høy styrke. Legeringer med kobolt blir brukt i turbinblader i jet-motorer, geværmunninger og implanter som trenger stor slitestyrke. Kobolt er også en del av kobalmin, vitamin B12, som vi er avhengig av å få i oss igjennom kosten for å danne røde blodceller og myelin (viktig komponent i nervesystemet). Veganere er i fare for mangel på vitamin B12 siden det primært finnes i animalske produkter. Det er ikke mye man trenger, 2 mikrogram (en milliondels gram) per dag er nok for voksne.

Kobalt er ikke spesielt giftig, om du veier 100kg kan du innta opptil 20 gram før du dør (statistisk sett, ikke prøv hjemme). Men i Canada fikk over 50 personer kardiomyopati når en ølprodusent tilsatte kobalt-sulfat til ølet for å stabilisere ølskummet.