GMO

GMO

GMO eller genmodifiserte organismer: vår største mulighet, fare eller begge deler? Tilbake i 2017 drakk jeg kaffe med gode kollegaer på UiT og vi diskuterte nye forskningsmuligheter. Jeg slang ut at vi trenger en kuldetilpasset Cas9. Cas9 er nemlig et enzym som nå er et av de beste verktøyene vi har for genredigering. Til hva hadde jeg ingen aning om, og hvordan var jeg heller ikke sikker på, men det var uansett en ufylt nisje der vi hadde en viss kompetanse. Etterhvert ble prosjektet spunnet videre og løftet over mitt plan til et tverfaglig prosjekt mellom kjemi, farmasi og fiskerihøgskolen. Målet ble til at vi skulle utvikle en kuldetilpasset Cas9 for fiskehelse. Lakseceller vokser best på lave temperaturer, og der fungerer ikke de kommersielle Cas9 enzymene veldig godt.

Det er et stort spørsmål om vi bør ta i bruk genredigerings-teknologi. Er det ikke å leke Gud? Hvilke konsekvenser kan vi ende opp med? Selv har jeg en pragmatisk tilnærming til spørsmålet, sikkert preget av min teknologiske bakgrunn. Vi har fått et verktøy, det er vårt ansvar å bruke det på en trygg måte. Dessuten, gjennom avl har vi i tusener av år allerede formet arvestoffet til dyr og planter som vi omgir oss med. Det er vanskelig å gjenkjenne ulven i en jappende Chihuahua. Det er også ganske rart å tenke på at kål, kålrabi, brokkoli, rosenkål og blomkål alle er avlet frem på ulikt vis fra Brassica oleracea. Vi vet også at naturen ikke er sjenert når det gjelder behandlingen av DNA. Noen virus inkorporerer seg selv på vilkårlige steder i vertens DNA, og bakterier kan inkorporere DNA-biter som flyter rundt omkring.

Når det er sagt, er jeg ikke tilhenger av et fullstendig frislipp når det gjelder GMO. Heller, at vi kunne begynt å stille mer av de samme kravene som vi stiller til GMO av andre bransjer. Både når det gjelder sikkerhet og bærekraft.

Vi ser at lovverket rundt GMO kan være i endring i England, EU og Kina. Norge har (som vanlig?) valgt en sitte-på-gjerdet tilnærming. Vi vil ikke utforske GMOer uten at det er gjort flere studier på trygghet og bærekraft. Men studiene må gjøres andre plasser. Og det er klart, det gir lite mening i Norge å forske på GMO hvis det uansett ikke vil kunne bli anvendt nasjonalt. Det opplever jeg som feigt og uansvarlig. Vi er gitt en priviligert posisjon og kunne utrettet mye. Den eneste GMO-en som er tillatt i Norge er noen lilla nelliker. Nelliker er naturlig hvite, men har fått tilført gener fra petunia og fiol for å få en lilla farge. Det fremstår ikke veldig samfunnsnyttig. Men i verdens rikeste land er det ofte vanskelig å se behovene som GMO-er kan møte.

Vi vet at vi står i en verden rammet av klimaendringer. Det er tørke, flom, skogbranner og temperaturer i endring. Livet tilpasser seg, slik er jo evolusjonen, men går det fort nok til å møte behovene for de 7 milliarder menneskene vi er på jorden? Om vi istedenfor å se på lilla nelliker ser på ris som tåler tørke eller flom, så ser vi kanskje bedre at GMOer kan løse reelle problemer for milliarder av mennesker på jorden. Det er lett å tenke at vi alle sammen bare burde spise økologiske selv-dyrkede poteter. Vi vet også at det er en rekke strukturelle utfordringer i hvordan jordas ressurser er fordelt, slik at vi i vesten kaster mat, mens andre sulter. I det er perspektivet er det ikke åpenbart at vi trenger GMO. Men det er lettere å endre teknologi enn kultur. Og det er ikke en intelektuell problemstilling, folk dør mens vi snakker. Vitamin A mangel for eksempel dreper tusenvis hver dag, mange i land der en spiser mye ris. Ris er naturlig fattig på vitamin A, men golden rice er blitt utviklet for å møte dette behovet, og begynner nå å bli tatt i bruk.

GMO handler vanligvis om planter. Planter er teknisk lettere å jobbe med på noen måter, de beveger seg saktere (selv om frø kan bevege seg langt) og ikke minst er kloning naturlig for planter. Hver gang du planter en avlegger av en plante, så har du fått en klon. Det fungerer ikke så bra på mennesker og dyr. Etisk blir det også mer komplisert, siden vi tilskriver dyr følelser som ligner våre. De kjenner smerte og hunden logrer med halen når den er glad. Derfor blir det mer komplisert når vi snakker om å endre dyrs arvemateriale. Vil endringene skape smerte for dyret? Hva om vi fjernet smertereseptorene, og dyret ikke kjente smerte, ville det vært mer etisk forsvarlig da? Her er jeg ikke landet helt selv heller, men konstaterer også at vi har avlet frem flere veldig usunne raser.