Den norske modellen for forsvar av PhD har sine særegenheter. En av disse særegenhetene er prøveforelesningen som har som rationale at kandidaten skal vise seg i stand til å på en 2 ukers periode sette seg inn i forskningslitteraturen og gi en forelesning på et nivå som mastergrads-studenter vil kunne ha glede av. Andre land har ikke denne "testen" som i stor grad fremstår som en formalitet; jeg har aldri hørt om noen som er blitt nektet å forsvare sin PhD på grunn av en svak prøveforelesning.
Men her i Sverige dukket prøveforelesningen opp for en av mine kollegaer som søkte opprykk til Adjunkt/lecturer, og det var veldig interessant å følge. Ikke bare skulle min kollega gi en smakebit på en forelesning han kunne gitt ut fra et emne, men også vise hvordan det ville passe inn i en studieplan, hvordan det kunne evalueres i form av eksamensoppgaver og forklare hvordan undervisningen skulle foregå. Etter å ha snakket i 20 minutter stoppet undervisningen og komiteen stilte spørsmål, ikke om innholdet, men om hvordan dette fungerte for studentene; om det var lagt opp til interaksjon med studentene og hva studentene måtte få med seg fra forelesningen.
Hvis målet er at prøveforelesningen skal kunne være en pekepinn på kandidatens evne til å undervise så opplever jeg denne modellen som mye sterkere enn den norske modellen.